BIG HEART, STRONG HANDS – et portrett av de gamle kvinnene på øyene Kihnu og Manija; Estland

De siste seks årene har jeg portrettert de eldre kvinnene, deres liv og fargerike kultur på de estiske øyene Kihnu og Manija. Invitert av museet på Kihnu åpnet jeg min separatutstilling der i april 2012. Utstillingen som bl.a. var støttet av Unesco og det estiske kulturdepartementet ble vist rundt om i Estland, også i nasjonalmuseet i Tartu og i vandrehallen i parlamentet i Tallinn. Nå skal jeg snakke om disse vakre, gamle damene, en fantastisk kultur og om viktigheten av å holde på med egne fotoprosjekter.

Kihnu er en liten øy langt ut i havgapet. Her har en unik kultur utviklet seg siden øya ble permanent befolket på 1500-tallet. Øya har tilhørt både Danmark, Polen-Litauen, Sverige og Russland og vært en del av Sovjetunionen. Samfunnet har vært avsondret fra omverden, samtidig som det har vært hyppig kontakt med verden utenfor. For Kihnus menn har alltid vært sjømenn og fiskere, og impulsene de brakte med seg utviklet og forsterket kulturen.

Bittelille Manija er en av de minste bebodde estiske øyene. Hit måtte 26 familier flytte i 1933 da det ikke var nok mat til alle på Kihnu hvor de kom fra. Da den store depresjonen rammet verden, rammet den også her i Østersjøen. Da ble det viktig å bevare kulturen, og på Manija er i dag om mulig enda sterkere Kihnukultur enn på selve Kihnu. Nå bor det bare ca 25 eldre mennesker igjen her, alle de unge har reist til fastlandet.

Samfunnet på Kihnu og Manija er lukket. Folk ønsker det slik. De er beskjedne og ønsker å leve sitt enkle liv, uten innblanding fra omverden. Nå står Kihnu Cultural Space på Unescos liste over muntlig og immateriell verdensarv. Jeg har blitt vel tatt imot på Kihnu og hjem og hjertedører har blitt åpnet. For meg var det helt naturlig å konsentrere meg om de eldre kvinnene. De er fargerike og frodige. Ansiktene deres med linjer som tydelig bærer preg av levd liv er interessante og levende. Samfunnet er under utvikling, og de eldre kvinnene representerer en kultur og et levesett som holder på å forsvinne tross sterk forankring i tradisjoner. Derfor er dokumentasjon av denne kulturen svært viktig.

Kvinnenes posisjon i samfunnet er da også svært spesiell. Her er et slags matriarki og robuste kvinner med digre arbeidsnever som er vant til å jobbe hardt og mye – nesten som den gamle, norske fiskerbonden. Kvinnene gjør det aller meste; det være seg husarbeid, oppdra barn, pløye jorda, kjøre traktor, stelle buskapen, lage sine egne klær og produsere håndverk for salg til turister. Påkledningen er både tradisjonell og levende, med lokal symbolikk vevd inn i striper og fargebruk, og en kvinnes rikdom måles i hvor mange skjørt hun har i utstyrskisten sin. Håndverksmessig kvalitet verdsettes og fremelskes, noe kvinnene lært av sine mødre og bestemødre.

Mennene er mye borte fra hjemmet. Enkelte har alkoholproblemer. Det er til tider mye å takle for et menneske. Her er det helt normalt. Ingen stiller spørsmål ved det. Man gjør det man må. Slik får man stort hjerte og sterke hender. Da jeg skjønte sammenhengen fikk prosjektet mitt en tittel som sier det meste. På hjemmesiden min kan du se flere bilder fra Big heart, strong hands 

Her er jeg foreviget under tre-dagers bryllupsfest sammen med min Kihnu-mamma Ella i den vakre drakten hun har laget til meg. Er vi ikke fine og fargerike?

 

Del på Facebook|Tweet post|Send til en venn|83,101,110,100,32,109,101,103,32,101,110,32,101,45,109,97,105,108liam-e ne gem dneS