Vi fotografer fikk en ny lov tredd nedover hodene våre den 1. juli 2022. Lovens intensjon er god da formålet er å bidra til å minske kroppspress blant unge gjennom å merke retusjert reklame. Loven er også ment å være rettet mot de såkalte påvirkerne som hemingsløst endrer på sitt eget utseende, både digitalt og med makeup og plastiske operasjoner. Men slik loven fortolkes innebærer det at vi må merke alle bilder med mennesker som vi deler på vår nettside og på sosiale medier som retusjerte. Det har kokt i sosiale medier, NRK og lokalaviser har belyst saken og senest 14. juli var det debatt på Dagsnytt 18. For loven er vedtatt uten innspill fra oss fagfotografer. Hvorfor vet jeg ikke, men uansett er dette under enhver kritikk.
Under debatten på Dagsnytt 18 fikk fotograf Miriam Skeide fra Mitt Lille Studio frem mange viktige poenger. Barne- og familiedepartementet ser ikke ut til å forstå konsekvensen av loven og valgte å utebli fra debatten. Dette er uhørt og det er lett å tenke at de ikke torde. Forbrukertilsynet som skal håndheve den ny loven forstår heller ikke konsekvensene av denne og det gjør heller ikke Press; Redd Barna Ungdom som sterkt har bidratt til utformingen av loven.
Forbrukertilsynets Bente Øverli sa blant annet dette: ‘Vi må komme med bedre veiledning – vi vil gå i dialog med bransjen – jeg oppfordrer alle fotografer til å spille inn til forbundet de står i så vil vi tilpasse praksis slik at vi oppnår formålet med loven uten at det skal ødelegge en næring, det er ingen tjent med – vi vil selvsagt håndtere dette på en skjønnsom måte – det er grensedragningen – det er den vi må diskutere’. Så nå er det lov å håpe, selv om vi vet det er lettere å påvirke utformingen av en lov under prosessen enn etter at den er fattet.
Daglig leder Heidi Thon hos Norges Fotografforbund skal i møte med Forbrukertilsynet 28. juli og foreningen ber om innspill og spørsmål på e-post. Send til post@fotografforbundet.no – dette gjelder alle fotografer uansett disiplin!
Alt dette kaoset har ført meg tilbake i tid og til 70-tallet. For kroppspress er ikke av ny dato. Gjennom hele oppveksten følte jeg meg tykk og for noen år siden fant jeg konfirmasjonskjolen min. Den var i størrelse 36. Den gangen syntes jeg også at moren min var tykk. Hun var like høy som meg og veide 10-15 kg mindre enn det jeg gjør i dag. Mamma og pappa veide seg hver søndag. Det var et fast ritual. Samfunnsidealet var å være tynn, ellers hadde du svak karakter.
Flere av mine venninner var 160 cm høye og veide 50 kg. Med mine 171 cm var målet også det magiske tallet 50 kg, noe som selvsagt ikke var mulig. Sommeren før vi begynte på gymnaset levde en av mine venninner på gulerøtter, epler og te. Når høsten kom var hun gul i huden av alle gulrøttene og hun var tynn som en strek. Hun ble med ett både vellykket og populær – den perfekte sossejenta med perlekjede, snøkrystall og dyre boblejakker. Hun var blitt en anorektiker og måtte bytte hofte før hun fylte 40.
Rett før jeg fylte 40 gikk jeg ned 18 kg på 3 1/2 mnd. Jeg ble selvopptatt, veide meg hver dag og svinset rundt i nye klær. Men selvbildet mitt forble det samme. I egne øyne gikk jeg fra å være tykk og stygg til tynn og stygg. For det var det jeg hadde lært i oppveksten. Av medelever var jeg blitt fortalt at jeg var både tykk, stygg og treig. At jeg var skoleflink og den beste til å sy og tegne telte ikke her. Nå bryr jeg meg ikke lenger om slikt. Det er det fine med å bli eldre. Jeg har omsider akseptert meg selv som den jeg er.
Den nye loven er fokusert på endringer av huden og Bente Øverli poengterer at ungdom er opptatte av sin egen hudfarge, om den er for lys eller for mørk. Dette er heller ikke noe nytt. Vi stekte oss under høyfjellssolen og brukte brunkrem om våren. Og vi brukte lyst pudder om vinteren for å se bleke og interessante ut. Tilbake i tid var arbeidsfolket brunbarkede av hardt utendørsarbeid, mens godseiere og ‘de fine’ beskyttet seg mot solen og var bleke. I dette ligger mer enn kroppspress og vi slipper heldigvis slik stigmatisering her hos oss nå.
Fotograf Tine Poppe delte NRK sin artikkel på Facebook og mer presist kan det vel ikke sies: ‘God intensjon, men disse reglene medfører at absolutt alle bilder må merkes og ingen vil vite om utseende på personen er manipulert eller ikke. Det finnes vel knapt et bilde i fotografiets historie hvor ikke kontraster og lys er blitt justert, enten i mørkerommet eller digitalt.’
For ved å gjøre om et bilde tatt i rå-format til jpg så endres det automatisk og må dermed må det merkes. Dette ser vi også når vi stiller kameraet inn slik at det tar bilder både i rå og jpg. Det samme bildet blir forskjellig for slik har produsenten konstruert kameraet. Tilsvarende har råbilder forskjellig fargetemperatur fra de forskjellige kameraprodusentene. Hudtoner vil aldri kunne bli de samme på grunn av dette. Kameraene klarer heller ikke å gjengi alle farger presist. Canon sier at innstillingen portrettmodus gjør bakgrunnen uskarp så personen står frem og får hudtoner og hår til å se mykere ut. Så hvor er logikken?
En av vår tids største fotografer Richard Avedon har sagt ‘All photos are accurate, none of them is the truth’, altså at alle bilder er nøyaktige, ingen av dem er sannheten. Loven bærer således preg av en villfarelse om at et fotografi er en eksakt gjengivelse av en objektiv virkelighet. Loven bærer også preg av mangel på forståelse av fotografers arbeidsprosess, hvordan et bilde oppstår, hvordan lyset påvirker et bilde, hvordan valg av film påvirker analoge bilders utrykk, fotografens ståsted og perspektiv, valg av linse og kamera etc. og i det hele tatt fotografiets historie som sådan.
Slik loven er presentert så kan man ikke nå de gode intensjonene. Arbeidsprosessen som ligger bak et bilde blir ikke hensyntatt. De fleste av oss har skygger under øynene, også babyer. Hvordan vi tar oss ut på bilder avhenger av lysets kvalitet og retning, for det er jo dette som forsterker rynker og skaper skygger. Mørke skygger under øynene gjør at vi ser slitne ut, og da spiller det ingen rolle om de bare er skapt av lyset. For ingen ønsker bilder verken av barna sine eller seg selv hvor det ser ut som at de ikke har sovet på to uker. Her må altså noe redigering til for at folk skal se ut som de faktisk fremstår, at kunden skal bli fornøyd og vi få oppdrag. At man skal kunne ta naturlige bilder av barn på åkeren med medbrakt studiolys er ikke realistisk, og det er heller ikke gjennomførbart om man jobber alene som mange av oss. Studiolys bidrar heller ikke til mer sannferdige bilder, snarere et annet visuelt uttrykk som også kan virke unaturlig.
Den nye loven vil påvirke vår hverdag, både økonomisk og arbeidsmessig da den vil begrense presentasjon vårt eget arbeid på egen nettside og på sosiale medier. Å måtte klistre en etikett på et vakkert portrett vil trekke dette bildet ned. Mange vil naturlig nok ikke ha dette stemplet på bildet sitt. Vi fotografer vil selvfølgelig miste oppdrag gjennom dette da vi ikke kan publisere og reklamere for arbeidet vårt slik vi må.
Isaac Elstad Røssnes som er 1. nestleder i Press sa på Dagsnytt 18 de ikke hadde tenkt på at loven ville ramme en yrkesgruppe. Press mener at kviser er normalt og derfor ikke skal fjernes på et bilde og gjøres dette så skal bildet merkes som retusjert. At dette skal motvirke kroppspress er for meg helt uforståelig. Konfirmantfotografering er stort i Norge og en viktig del av det ‘å bli voksen’. Bildene henger på vegger og deles på nettet over det ganske land. Jeg har fotografert mange konfirmanter og ingen har så langt ønsket å beholde kvisene på bildene. Og jeg har hatt konfirmanter som gruer seg til fotograferingen fordi de har fått noen kviser dagen før. Når jeg setter meg ned med dem, prater litt om ditt og datt og så berører mitt eget ansikt og sier at ‘dette her det fikser jeg lett i Photoshop’ ja så senkes skuldrene og vi får fine bilder og en god opplevelse mange tar med seg videre i livet. Ingen ønsker at et bilde hvor man ikke liker seg selv skal henge på veggen de neste 50 årene. Og ingen skal måtte velge at bildene de er stolte av skal måtte merkes, publiseres i to varianter eller ikke kunne deles i det hele tatt. At dette vil kunne skape mer kroppspress enn fjerning av noen kviser er jeg helt overbevist om!
Isaac Elstad Røssnes som offentlig person har en stor påvirkerkraft. Og når Isaac styler sin egen person og endrer sitt eget utseende, ja så vil andre unge kunne ønske å gjøre det samme. Ved å dele dette på Instagram forteller Isaac at utseende er viktig, selv om det antagelig ikke er hensikten. For meg er dette et mye større kroppsfokus enn å fjerne noen kviser på en konfirmant – kviser som vil være borte om noen dager og eksistere for evig på et bilde.
Det er flott at Press engasjerer seg i tema ungdom og kroppspress og nå som tatovering sprer seg som ild i tørt gress oppfordrer jeg organisasjonen til å fokusere på dette. Tatovering tilfører blekk som kan være helseskadelig og man merker kroppen permanent. Slik jeg ser det er dette en mote som fremmer kroppspress og kroppsfokus hos mange.
Uansett, opplysning og dialog er viktig. Folkeopplysning i forhold til publisert reklame er viktig. Da jeg vokste opp lærte vi at reklame er til for at produsentene skal få solgt flere produkter. Ungdom i dag forstår selvfølgelig også dette. Også i et slikt perspektiv blir det skivebom å retusjmerke et konfirmantbilde.
At Norges Fotografforbund og andre faginstanser ikke har vært med i forarbeidet til loven er forstemmende og burde ikke ha skjedd. At loven er vedtatt uten deltakelse og innspill fra fagfotografer er uakseptabelt. Loven bærer preg av dette. Den må ramme alle norske fotografer likt, også pressefotografer og andre som jobber mer dokumentarisk. Praksis her er at ferdigstilling av dokumentariske bilder gjøres tilsvarende som i det tradisjonelle mørkerommet; kontraster, lys og skygge på hele og deler av bildet, sort/hvitt, desaturert etc. Når fotografene Espen Rasmussen og Harald Henden i VG dokumenter krigens råskap i Ukraina må de selvfølgelig bearbeide rå-filene sine. Dette blir ekstra tydelig når de samme bildene publiseres både i farger og i sort/hvitt, antakelig for å forsterke budskapet.
Dokumentariske bilder som også deles på sosiale medier og fotografens nettsider, må hvis den nye loven skal gjelde for alle, også merkes med retusjert. For disse bildene har vel omtrent samme påvirkerkraft på selvbilder som utslett på en baby og noen kviser på en konfirmanthud? Pressefotografer har også nettsider som promoterer dem og arbeidet deres, bidrar til videresalg av bildene og nye publiseringer av disse. Her er vi altså i samme båt. Selvpromotering for alle fotografer og freelancere uansett må behandles likt.
Loven er ment rettet mot moteindustrien, reklamebilder for salg av produkter samt bloggere og påvirkere som uhemmet retusjerer bildene sine og selger inn budskap om den perfekte verden og slik skaper kroppspress. Det skulle i utgangspunktet være unødvendig å merke disse bildene. Når barn ser et bilde av julenissen vet de aller fleste at nissen ikke finnes. Når man roper ulv lenge nok vil ingen se ulven. Ved å merke alle bilder blir man veldig fort blind for merket og da er ingenting oppnådd. Vel verdt å lese betraktninger rundt dette fra vår dyktige reklamefotograf Isidor Åstøm.
Til sist vil jeg presisere at jeg ønsker en velformulert og hensiktsmessig lov velkommen. Og da jeg ønsker å jobbe med Fine Art portretter og andre kunstbilder fremover anser jeg meg selv nå som billedkunstner. Konfirmantbildet her av nydelige Caroline er eksempel på nettopp dette og familien ga meg full frihet til å skape bildet slik jeg ønsket!
